Текст книги "Norsk svane"
Автор книги: Тигрис Рафаэль
сообщить о нарушении
Текущая страница: 1 (всего у книги 1 страниц)
Тигрис Рафаэль
Norsk svane
En medisinstudent i Tallinn møter en ung estisk kvinne. Lidenskapelig kjærlighet blusser opp mellom dem. Imidlertid skiller katastrofen med fergen «Estonia» dem, slik det virket for alltid. Men kjærligheten deres viser seg å være sterkere enn døden.
Mine kjære norske lesere! Jeg er lege i ultralyddiagnostikk og samtidig forfatter fra Armenia. Da jeg skrev denne kjærlighetshistorien, skjønte jeg at jeg måtte gi nordmennene muligheten til å lese den. I romanen heter heltinnen det norske navnet Svan og den norske svanen er hennes kjærlighets talisman gjennom hele romanen. Jeg har selv to ganger besøkt ditt fantastiske land – jeg beundret de fantastiske fjordene på et havcruise. Jeg likte spesielt byene Bergen og Ålesund. Tilgi meg for den uredigerte teksten som er elektronisk oversatt til norsk. Dessverre klarte jeg ikke å redigere den ordentlig, men jeg lover at jeg skal lære meg norsk og neste roman vil være mye mer tilgjengelig for deg. Jeg håper imidlertid virkelig at du kan føle kjærlighetens kraft i denne romanen, samt min store kjærlighet til Norge. PS – denne romanen i elektronisk oversettelse til estisk, også uredigert, var veldig populær blant leserne i Estland.
Nå, for å reise til Estland, trenger du et Schengen-visum. Og i sovjettiden var det ett land uten grenser og barrierer, og for å komme til Tallinn var det nok å komme til Moskva (hovedstaden i USSR), ta tog eller fly på vei til hovedstaden i Sovjet-Estland, og selv da ble antatt at du var i utlandet.
Vi møttes på Fox Nora restaurant. Vi har hørt om dette originale Tallinn-etablissementet i lang tid. Det lå i kjelleren i et middelalderhus, nær det berømte Wana Thomas Tower. Alt her var gjennomsyret av middelalderens Baltikum: steinvegger, flimrende stearinlys, retter med overflod av kjøtt, servitriser i nasjonale klær – alt dette skapte en hyggelig og koselig atmosfære. Etter et par glass vin slappet vi av, og da den muntre musikken begynte, dro mange av oss for å danse.
Hilsener på estisk ble hørt overalt:
– Tere (Hei)
– Tere khomigut, – lød som svar.
Plutselig, midt i denne estiske polyfonien, hørte jeg:
– Hvorfor danser du ikke? Har du det ikke gøy?
Jeg snudde meg og i lyset av lysene kunne jeg skimte en ung dame med smale briller og langt rødt hår. Hun snakket veldig flytende russisk, noe som ikke var typisk for den lokale ungdommen, men hennes korrekte russiske hadde også en baltisk aksent, behagelig for øret mitt.
– Kjeder du deg? Kom igjen, jeg skal muntre deg opp.Jeg kunne absolutt ikke avslå en slik invitasjon.
– Når damer inviterer herrer, kan ikke herrer forbli likegyldige, – svarte jeg og vi gikk for å danse.
Men veldig snart ble den raske musikken til en langsom romantisk melodi, og nå omfavnet vi oss og begynte å fremføre tango. Det flammende røde håret hennes utstrålede en subtil duft av deilig sjampo ispedd duften av en ren kropp som nettopp hadde kommet ut av dusjen.
– Hva heter du?
Vel, siden vi er så nærme at vi lukter gjensidige lukter, så er det på tide å bli kjent med hverandre.
– Jeg heter Svana.
– For et interessant navn. Helt ukjent for meg.
– Det er veldig sjeldent og på ingen måte estisk.
– Og hva?
– Norsk.
– Du overrasker meg! Hvor fikk estlenderen det norske navnet fra? Og hva betyr det?
– Å, det er en lang historie. Bedre si meg hva du heter?
– Navnet mitt er også uvanlig, allerede for øret ditt.
– Ingenting, ingenting. Snakke. Jeg er kapabel. Jeg tar den.
– Jeg heter Harutyun.
– Høres originalt ut!
– Det er ekte armensk
– Absolutt ikke norsk.
– Og ikke estisk.
Vi begynte å le sammen og jeg skjønte at bekjentskapet fant sted.
– Hør, Harutyun! La oss sette oss ved bordet vårt, og samtidig snakker vi om navnene våre.
Det ble sagt så naturlig at jeg ikke turte å takke nei til mitt nye bekjentskap.
Vi kom til et bord der to voksne allerede satt – en mann og en kvinne.
– Møt! Dette er foreldrene mine. Far heter Alexander, og mor heter Ingrid. Mamma, pappa er Harutyun. Vi har nettopp møtt ham.
– Veldig fint! Sitt ned. Vil du ha noe å spise?
– Nei takk! Ikke sulten.
– Og en drink?
Jeg vil ikke nekte.Servitrisene tok raskt med meg et bestikk og et glass, og Alexander skjenket rødvin til meg. Han var en liten skallet mann med spisse trekk og ansiktet til en pen Svana-rev lignet faren hans. Men det røde håret – det var fargen fra Ingrids mor.
– Vel, fortell Harutyun. Som jeg har lagt merke til, har du kommet langveisfra og ikke alene, men med en kampanje.
Jeg begynte å fortelle hvem vi er og hvor vi er fra. Svan og faren lyttet oppmerksomt, men Ingrid var det ikke, og jeg skjønte at hun ikke forsto russisk godt. Bekreftelsen på min gjetning var at Alexander noen ganger lente seg over til henne og forklarte det jeg allerede hadde sagt på estisk.
– Mamma forstår dårlig russisk.
– Det skjønte jeg allerede.
–Hun er faktisk norsk.
– Så det var der du fikk det norske navnet ditt!
– Men pappa er russisk, selv om han bodde i Tallinn hele livet. Og etternavnet hans er russisk – Morozov.
– Så du er Svana Aleksandrovna Morozova. Høres imponerende ut, som Griegs melodi «Morning, Peer Gynt» blandet med Tsjaikovskijs «Svanesjøen»-ballett.
– Wow! Og du treffer akkurat og ikke engang varm, men direkte varm.
– I hvilken forstand? Hva mener du?
– La oss snakke om det andre steder, i en mer privat setting.
Jeg begynte å like Svan mer og mer. Hennes letthet, smil og fullstendige fravær av den baltiske kulden var veldig gunstig for kommunikasjonen.
– Jeg er ikke imot. Men jeg kjenner ikke byen, så valget er ditt.
– Det er ett rolig sted hvor det spilles jazz. Liker du jazz?
– Ikke så gale, men jeg liker det.
– La oss gå da. Mamma, pappa – vi forsvinner, ikke kjede deg. Og du sier farvel til din.
Da vi floppet inn i taxien, sendte bilene en munter armensk sang fremført av en kjent popartist på radioen.
– Hør, Svana! Dette er en sang på armensk til min ære.
Svana lyttet og smilte.
– Hva handler denne morsomme melodien om?
– Om våren, om mai og om kjæresten din.
Jeg la merke til at taxisjåføren satt der med et steinansikt og ble igjen, til tross for at passasjerene hans var i utmerket humør av melodien som lød i taxien.
Vel, dette er den estiske mentaliteten – et minimum av følelser og følelser. Disse inntrykkene delte jeg med Svana.
– Dette er et nordlig kaldt land. Folk her ser ikke solens stråler på lenge. Dette er ikke strålende Armenia med en overflod av solfylte dager for deg. Hvor mange av dem har du i året?
– Tre hundre og tretti.
– Lykksalighet! Du er bare heldig!
I mellomtiden gikk vi inn i en koselig bar, der det spilte sakte jazzmusikk og par virvlet sløvt midt i salen.
Vi satte oss ved et bord og allerede i vanlig belysning kunne jeg endelig se min nye kjæreste fullt ut. Hun tok av seg brillene, og jeg så en overflod av fregner i ansiktet til den vakre reven. I tillegg til det røde håret, blendende som ild, hadde hun en meislet figur med tynn midje, og et fullverdig bryst ruvet under en stram genser. Den var dekorert med et anheng som viser en svane.
– Jeg skulle ikke ha tatt den av.Brillene kler deg veldig, – sa jeg og så inn i avgrunnen av de blå øynene hennes, – og generelt sett liker jeg utseendet ditt veldig godt.
Svan rødmet av disse ordene, og ansiktet hennes lyste opp av et sjarmerende smil.
– Vel, du er en brennende brunhåret mann. Jeg la umiddelbart merke til dette da jeg så det i "Revehullet".
Jeg tok de små håndflatene hennes med nydelige lilla ringblomster og begynte å varme forsiktig i mine.
– Hva skal vi drikke?
– Armensk konjakk, selvfølgelig, hvis de selvfølgelig har det?
Svana spurte servitøren om dette og han nikket bekreftende.
– Jeg drakk aldri konjakken din.
– I dag skal du prøve.
Svana snurret på glasset hun hadde tatt med og inhalerte aromaen av drinken.
– Er dette den armenske konjakken? Den har en berusende duft.
– Dette er et stykke av den armenske solen.
– Som skinner 330 dager i året?
– Ganske riktig.
Svana sakte, nøt hver slurk, tømte glasset til bunnen. En behagelig brennende væske strømmet inn og varmet våre hjerter og sjeler.
– Så flott. Jeg hadde ikke noe imot å gjenta det.
De brakte oss to vinglass til, og så en til.
– Så du er halvt norsk.
– Ja, og min mor ga meg navnet. Forfedrene til moderne nordmenn trodde at hvis du gir et barn et kallenavn til ære for et dyr og tilber det, vil det tjene som en talisman for livet: en mystisk forbindelse vil oppstå mellom dyret og bæreren av navnet. Noen av de vanligste kvinnelige variantene av slike totemnavn var: Hrevna – "kråke", Svana – "svane". Så det viser seg at du traff akkurat da du sa om Griegs melodi og Tsjaikovskijs Svanesjøen.
Svana strakte grasiøst den sarte nakken, imiterte en svane og snudde anhenget på brystet.
– Og foreldrene dine tok ikke feil. Du er virkelig grasiøs, som en svane.
Vi var begge behagelig fulle og så på hverandre med entusiastiske øyne og hver kunne lese de innerste begjærene i dem.
– Hvor stoppet du?
– På et studenthjem.
– Stakkars ham! Vil du tilbringe en fantastisk natt på Viru Hotel?
Jeg forsto umiddelbart meningen med ordene hennes. Vi ble begge tiltrukket av hverandre ukontrollert. Vel, jeg visste om hotellet "Viru", kjent i hele Sovjetunionen, fra de entusiastiske historiene til de heldige som hadde en sjanse til å bo der i minst et par dager.
Fortsatt ikke sikker på at Svana ville overnatte hos meg, spurte jeg forsiktig:
– Og foreldrene dine vil ikke bekymre deg hvis du kommer veldig sent?
– Og nå skal jeg ringe dem og fortelle at jeg overnatter hos en venn. Vi bor faktisk utenfor byen, i et privat hus. Så de vil forstå meg. Kan du vise meg hvor du kan ringe fra?
De siste ordene ble adressert på estisk til servitøren, som eskorterte Svan til automaten.
Jeg satt varm av konjakken jeg hadde drukket og den plutselige lykken som hadde hopet seg over meg. Inntil nylig kjedet jeg meg i kampanjen til tåpelige Komsomol-klassekamerater, men nå ble det plutselig planlagt en fantastisk kveld med en ung sjarmerende jente med brennrødt hår.
– Vel, alt er i orden. Foreldre har blitt advart, vi er fri, kjære Ara. Har du noe imot at jeg kaller deg det? Inntil jeg kan uttale navnet ditt ordentlig.
– Egentlig er Ara, så vidt jeg husker, en slags brasiliansktalende papegøye.Svana brøt ut i en klingende latter, hvorfra jeg kom i ubeskrivelig glede, og snart ble vi i godt humør hastet med taxi til Viru hotell.
– Hvem jobber foreldrene dine for?
– Faren min er min maritime maskiningeniør. Jobber på fergen "Estonia". Der møttes de da mamma dro til Tallinn som turist. Nå er faren min på ferie, men snart skal han seile, og mamma og jeg skal seile med ham. I Stockholm går vi av, og derfra går vi rett til Oslo. Min mors foreldre, mine besteforeldre bor der.
– Så du kan norsk også?
– Jeg kan, men ikke så godt. Men jeg håper å fullføre studiene i Norge.
– Hva har du tenkt å bli der? Hvor studerer du nå?
– Jeg gikk nylig ut av skolen og har ennå ikke bestemt meg for hvor jeg skal gå inn. Enten kunstnerisk eller musikalsk.
– Så du er fortsatt veldig ung!
– Ja, jeg fylte nylig 19 år.
I mellomtiden gikk vi inn i lobbyen på Viru-hotellet og nærmet oss resepsjonen.
– Passene dine, takk.
Vi overleverte dokumentene våre.
– Hvor mange dager har du tenkt å bli?
Vi så spørrende på hverandre.
–La oss gå for en natt,– bestemte Svana.
Jeg betalte og vi gikk til heisene.
– Så bra alt ble. Plassene var merkelig nok ikke et ord om at vi ikke var registrert som ektefeller.
– Vi har Europa og ingen bryr seg om tilstedeværelsen av et stempel i passet fra ekteskapskontoret. Og det er steder, for i dag er det torsdag og tilstrømningen av finske turister er ikke ventet før til helgen. Så de tok oss til et gratis oppgjør.
Vi fløy til 12. etasje i en luksuriøs heis, fant døren vår og gikk inn i rommet.
"Utmerket," sa jeg og falt ned på den brede sengen
.– Hør, Arochka! – sa Svana og satte seg på sengekanten, – jeg har ett problem.
– Hvilken? Har mensen startet?
– Nei, verre, mye verre.
Jeg ble lamslått, men det ser ut til at jeg allerede har begynt å gjette hva som var i veien.
– Jeg er jomfru!
For en overraskelse! Er dette virkelig mulig? Estlandsk på 19 er fortsatt jomfru! Vel, egentlig, var det ingen som forførte henne under skoleballet?
– Du er nok ikke fornøyd, men dette er den rene sannheten og du må innse det.
"Kanskje du ikke vet hvordan du skal kysse?"
– Nei, det kan jeg gjøre.
Når det er sagt, gravde Svana seg inn i meg i et lidenskapelig fransk kyss, og jeg skjønte at hun ville forstå det.
– Vel da, alt er i orden, – sa jeg og slikket meg om leppene etter en sensuell hikke, – du kysser perfekt, jeg skal lære deg resten.
– Jo da, v– Godt gjort Arochka. Og jeg lover å være din lydige elev.
Vi begynte å ta av oss klærne samtidig. Da vi nådde trusa og BH-en, nølte vi litt, men da var Svana den første som dro av BH-en og dro av trusa. Jeg fulgte etter henne. De vakre brystene hennes med mørke lilla brystvorter var enten andre eller tredje størrelse, og i kombinasjon med en skjør kropp så de veldig effektive ut.
– Kom igjen, – sa Svana og vi er nakne, da Adam og Eva gikk inn på badet.
Svana gjemte det frodige håret under en badehette og gikk inn i dusjen. Også jeg plasserte meg motsatt, ende-til-ende, slik at kroppene våre begynte å smelte sammen, noe som fikk kjønnsorganet mitt til å hovne opp og skynde seg fremover.
«La alle vaske det han har tenkt å kjærtegne», proklamerte Svana og begynte å såpe inn min utstående verdighet.
Vel, med stor glede begynte jeg å vaske de vakre, elastiske brystene hennes. Svana satte seg sakte ned og med ordene – jeg vasket ham godt, nå skal jeg kjærtegne, – begynte hun å vibrere tungen over hodet.
«Godt gjort, en jomfru! Det ser ut som om du ikke trenger å lære det heller, ”tenkte jeg, og følte med glede hvor godt Svana takler et så ansvarlig yrke som en blåsejobb.
På toppen tok hun et medlem ut av munnen med ordene – Han er helt klar til å ta jomfrudommen min – og tok tak i organet mitt og dro meg til sengs.
Svana la seg på ryggen, løftet hoftene opp, bøyde knærne og delte kjønnsleppene med hendene, etter å ha smurt dem med hårgelé.
– La oss! Jeg ber deg bare, min Arochka, veldig forsiktig.
–Du kan være trygg, min skjønnhet.
Jeg begynte, millimeter for millimeter, å krype forsiktig inn i kjøttet hennes. Gelésmøringen bidro til dette. Plutselig løp jeg inn i en elastisk barriere. Det mest avgjørende øyeblikket har kommet. Svana kjente dette og lukket øynene godt, og for på en eller annen måte å hjelpe meg begynte hun å kjærtegne testiklene med en hånd, noe som gjorde at organet mitt stivnet enda mer, og gjorde det klart at det var på tide.
Jeg rykket kraftig i hoftene og falt umiddelbart ned i hunnminken. Svana ga en liten start, men så på meg med et takknemlig blikk.
– Er det alt? Og det gjør ikke vondt i det hele tatt. Men jeg var så bekymret.Jeg tok ikke feil i valget mitt. Jeg visste at det var vi som ville gjøre det bra. Jeg lurer på hvor skittent lakenet er?
– Bare litt, bare noen få dråper blod og såret ditt blør ikke lenger. Og du Masha var redd!
– Arochka, du er bare kjære! Han taklet denne vanskelige oppgaven mesterlig, han åpnet bare på en smart måte veien til kvinners lykke. Men vær så snill å ikke plage meg der lenger mens det gjør vondt. Ta instrumentet forsiktig ut. Jeg vil roe deg ned med en blowjob.
Конец ознакомительного фрагмента.
Текст предоставлен ООО «ЛитРес».
Прочитайте эту книгу целиком, купив полную легальную версию на ЛитРес.
Безопасно оплатить книгу можно банковской картой Visa, MasterCard, Maestro, со счета мобильного телефона, с платежного терминала, в салоне МТС или Связной, через PayPal, WebMoney, Яндекс.Деньги, QIWI Кошелек, бонусными картами или другим удобным Вам способом.
